Gerds mm&m …… minner, meninger og mimring

Minner om Asa Briggs (1921-2016) og Doreen Massey (1944-2016)

Helt siden jeg begynte å leke med ideen om å lage en blogg for flere år siden, har tanken vært at dette skulle bli en slags moderne versjon av en minnebok. En minne- eller mimrebok, kanskje? Årene går så fort, og man innser etter hvert at det er så mye man skulle ha tatt bedre vare på – kanskje ikke så mye fysiske objekter som nettopp minner. For eksempel minner om møter med mennesker som gjorde inntrykk på meg. I løpet av mine mange år som universitetsansatt har jeg møtt mange interessante mennesker, noen av dem store navn innen forskning, andre verdensberømte forfattere. Slike møter følger med jobben når man er forsker og universitetslærer – man trenger for eksempel spesialister til bedømmelseskomiteer, eller man ønsker å etablere kontakt med dyktige forskere, spesialister som kan holde gjesteforelesninger eller innlede på seminarer eller konferanser. Ikke alle slike møter blir så minneverdige. Men jeg har lyst til å trekke frem noen av dem som har gjort positivt inntrykk. Og det er faktisk en del!

Og da vil jeg gjerne begynne med to slike mennesker, begge briter, og begge usedvanlig sympatiske og dyktige forskere, som jeg traff i min tid som ansatt på Universitetet i Tromsø. Begge døde nemlig nylig: Doreen Massey 11. mars, Asa Briggs 15. mars, Og da burde det jo passe ekstra godt å si noen gode ord om disse to personene!

Asa Briggs (1921-2016) traff jeg på 1970-tallet, da jeg var ung og ganske grønn innenfor den akademiske verden. Men jeg hadde fått et verv, skulle være leder for den nyetablerte og bittelille engelskseksjonen, som besto av bare 3-4 ansatte på det tidspunkt. Det skulle lyses ut flere stillinger, bl.a. to toppstillinger i litteratur og kultur. Og de skulle lyses ut bredt og internasjonalt, og da måtte man finne kompetente personer til å sitte i bedømmelseskomiteen. At Asa Briggs straks sa ja til å delta i den bedømmelsesprosessen, var virkelig et lykketreff for faget engelsk ved UiT. Men for meg personlig var det også en særdeles positiv opplevelse at denne veletablerte og berømte forskeren, litteratur- og sosialhistoriker med bl.a. Viktoriatiden som spesialfelt, var så enkel og hyggelig. Det var av ham jeg først hørte utsagnet “What Manchester thinks today, Britain will think tomorrow.” Han var nemlig svært stolt over å være “nordlending”(“northerner”) og snakket mye om forskjellen på nord og sør i Storbritannia.

Doreen Massey (1944-2016), samfunnsforsker, geograf og kjønnsforsker, møtte jeg flere tiår senere, rundt årtusenskiftet. Da hadde jeg selv mange års erfaring med både å håndtere og bli imponert av, eventuelt skuffet over, internasjonale størrelser innenfor forskningen. Jeg hadde forøvrig allerede hørt henne holde en hovedforelesning (“keynote”) ved en stor internasjonal konferanse som ble arrangert ved University of British Columbia i Vancouver det året jeg var der på forskningstermin (1991-92), og ble da veldig imponert både over hennes spennende perspektiver og sterke faglige engasjement, og hadde derfor fulgt litt med på utviklingen i hennes karriere i årene etter. Jeg skal ikke prøve å gi meg inn på hennes teorier om sted og rom (space and place) her; det overlater jeg til hennes fagfeller. Men det jeg fremfor alt husker henne for, er kvelden hjemme hos oss i Tromsø i forbindelse med dette besøket. Jeg hadde invitert en gjeng til en kveld med god mat og vin. Og det ble en minneverdig kveld, ikke på grunn av serveringen, men først og fremst på grunn av den hyggelige og livlige diskusjonen, både faglig og politisk, – blant annet en uforglemmelig samtale om Lady Diana og den helt spesielle atmosfæren som oppstod rundt hennes død, ikke bare i London, men også mange andre steder. Måten Doreen Massey håndterte det å være radikal og anti-rojalist på den ene siden og Diana-fan på den andre, både rørte og imponerte oss som var til stede den kvelden.

Begge var forresten fra Nord-England – Doreen Massey var fra Manchester, Asa Briggs fra Ketchley i Yorkshire. I nekrologen hans understrekes det forøvrig at han hele livet var svært stolt av sitt “nordiske” fornavn. Og jeg kan ikke dy meg for å tenke at disse to var så lette å snakke med og så lette å like fordi de var “nordlendinger”. Begge var også radikale, men de var ellers ganske forskjellige: Massey skal ha sagt nei takk til å bli tildelt æresbevisningen Order of the British Empire, mens Briggs ble adlet – fikk tittelen Lord Briggs of Lewes i 1976. Men begge var involvert i etableringen/driften av The Open University – denne nyskapningen innenfor britisk universitetssystemet som fortsatt holder koken!

Asa Briggs  http://www.theguardian.com/books/2016/mar/15/lord-briggs-of-lewes-asa-briggs-obituary

Doreen Massey  http://www.theguardian.com/education/2016/mar/27/doreen-massey-obituary

Advertisements

TIFF 2016: du store verden for en fest!

 

TIFF2016 er over, og vi vet nå at TIFF fortsetter å vokse. I år passerte festivalen det magiske billettsalgtallet 60 000! Selv har jeg fulgt festivalen helt fra starten, men det var rundt årtusenskiftet at jeg for alvor ble involvert i avviklingen, da jeg kom med i kinostyret og dermed også festivalstyret, fra 2005 til 2009 endatil som styreleder. De siste årene har jeg mer fulgt festivalens utvikling fra sidelinjen, av og til som frivillig – som jurymedlem eller jurykoordinator – av og til som festivalvenn. Men alltid med stor entusiasme og varme for denne begivenheten som betyr så mye for så mange av oss, og ikke bare Tromsøværinger!

Kanskje er det fordi jeg nå er pensjonist og dermed har mer tid til både å velge ut hva jeg skal se i fred og ro se film og nyte disse filmopplevelsene, men jeg synes iallfall at kvaliteten på filmene bare blir bedre og bedre. For noen år siden var det populært å spekulere på om hvilke(n) film(er) som skulle bli årets “snakkiser” eller skandaler. Snakkisene var for eksempel de overraskende publikumsfavorittene som igjen og igjen dukket opp; “skandalene” var vanligvis ikke det, men kunne være noen avanserte, men langtekkelige, eller kanskje bare rett og slett uutholdelig kjedelige filmer. Men smaken er heldigvis forskjellig!

Det er også fantastisk å se hvilken stor og viktig del av TIFF Film fra nord(FFN)-programmet har blitt etter hvert. Med egen åpningskveld og –mottagelse kan den helt klart ses som en viktig konkurrent om oppmerksomheten til festivaldeltakerne. Og det er selvsagt bare bra! Det nordlige eller arktiske perspektivet er en del av grunnstammen I TIFFs identitet. Noen kommer da også først og fremst på grunn av FFN-programmet og får en hel festivaluke ut av det. Men visningsstedene for dette programmet har mindre kapasitet (ofte sal Fokus 4), så det blir fort fullt på FFN-visningene. Det fikk jeg erfare et par ganger. Kan noe gjøres med det?

Jeg fikk iallfall sett flere filmer i år enn noen gang tidligere i år: 23 i alt (vet godt at det er mange som ser mange flere enn dette, men det er ikke dét som er mitt poeng her). Og ikke en eneste av disse filmene var kjedelige eller dårlige – snarere tvertimot! Det er i det hele tatt en imponerende variasjon i filmutvalget – både i tematikk, i fortellerteknikk og –perspektiv, i stemming og i opprinnelsesland, og det enten det gjelder dokumentar- eller fiksjonsfilm. Jeg fikk sett filmer fra 18-20 land: Italia, Spania, Argentina, Chile, Mexico, Ungarn, Kina, Russland, USA, India, Serbia, Romania, Tyskland, Frankrike, Tunis, Belgia, Island, Danmark, og (selvfølgelig) Norge. Men det jeg fikk sett mest av denne gangen, var faktisk kanadisk film. Jeg så alle de fire filmene i det lille sideprogrammet “film fra Quebec” – en naturlig interesse for meg som p.t. skriver på en bok om Canada. Og de fire filmene var vidt forskjellige, men alle franskspråklige, og alle av høy kvalitet: én dokumentar (Quebecoisie, om manglende kunnskap om egen historisk og etnisk bakgrunn hos svært mange quebeckere); to nydelige hverdagsdramaer med utgangspunkt i familieproblemer – skolegang og oppvekst (The Demons), men også familie og arv koblet opp mot selvmordsproblematikk (Our Loved Ones). Den fjerde var noe så uvanlig som en politisk komedie: My Internship in Canada skildrer en ung entusiastisk student fra Haiti, Souverain, som har blitt valgt ut til å følge parlamentsmedlemmet Guibord fra Quebec på hans møter med sine velgere. Den “fremmede” perspektivet på alle forviklingene som straks beginner å oppstå; med stadige hopp til hans hjemsted Haiti, når unge Souverain orienterer om siste nytt via nettbrett til landsbyen der alle står i kø for å få med seg siste utvikling i den spennende saka om Guibords politiske fremtid. Vil han stemme ja eller nei til at Canada skal gå med i krigen som har startet et sted i Midtøsten? Situasjonen blir skikkelig dramatisk når det ser ut til at han kan bli tungen på vektskålen for eller mot krig, og diverse partier og grupperinger prøver på forskjellige måter å få ham over på sin side. Det skjeve blikket på både Canada og Quebec gjør filmen både svært morsom og politisk interessant. Jeg er imponert over canadisk filmindustri og skal følge enda mer nøye med på den i fremtiden!

 

Men det går jo ikke å slutte her, for jeg må jo også nevne de indiske filmene jeg så og som bød på så mye: kvinnekamp på liv og død i Angry Indian Goddesses, og endeløs godhet, sentimentalitet og spenning i Bajrangi Bhaijaan. For ikke å snakke om at filmen nesten løste opp i hele den indisk-pakistanske grense- og kuilturkonflikten! Dette var også den siste filmen jeg så under TIFF2016, og jeg var langtfra den eneste som satt der i Fokus1 med latteren boblende i halsen og tårer i øynene, samtidig, da filmen var over.